hits

Centro Creer

Hei! 

Tre av oss jentene jobbet på et dagsenter for barn med spesielle behov som heter Centro Creer. Her er målet å lære barna å klare seg selv i hverdagen, og kanskje til og med å få seg en jobb. Her jobber de med ting som å skrive navnet sitt, lære seg tall, vaske klær, vanne blomster og lage mat. Vi var så heldige at vi fikk være med på dette i to uker, og vi hadde det veldig bra der. 

Vi kom tett innpå hverdagen til barna og noen av dem satte litt dypere spor i hjertene våre. Til tross for sine handicap viste alle barna en utrolig stor glede og tok oss godt imot hver eneste dag. Ingen dag på jobb var kjedelig, og det var nye utfordringer hver dag. 

Slik så Centro Creer ut etter Olympiadaen de hadde før vi startet å jobbe

Hver mandag starter med en slik oppstilling, hvor de synger nasjonalsangen og snakker om hva som skal skje den uka som kommer. 

Hilsen Julie, Ronja, Saba og resten av gjengen :) 

Dans og dop - to uker i ecuadoriansk barneskole

Mandag for to uker siden begynte jeg og Eleonore å jobbe på Juan Javier Espinoza, en barneskole i slummen i Ecuador. Der går 500 elever på formiddagen, og 500 andre på ettermiddagen. Skolen i seg selv er et trist syn: klasserommene er stappfulle av 40-50 små, blå plastpulter, og gulvet er alltid dekket av et fint lag sand. «Vinduene» er hull i veggen med gitter foran, slik at støyen fra resten av skolen alltid er en del av undervisninga. En del av skolegården har en provisorisk fotballbane på asfalten, mens resten er tom foruten barna. Barna er derimot velgredde og uniformerte, og jentene har pent danderte fletter - det er lett å glemme at de går hjem til bambushytter eller halvtette murhus når skolen er ferdig.

Første jobbdag var vi veldig spente, men klare for å være lærerassistentene til Adán, en av engelsklærerne på skolen. Vanligvis kan man ikke forvente at engelsklæreren faktisk snakker engelsk, men det gjør altså Adán fordi han er hentet inn fra Venezuela gjennom et utvekslingsprogram. Første klasse var utfordrende, og vi følte vi hverken visste hvordan vi skulle oppføre oss i timen eller hjelpe elevene når spansken ikke strakk til. Vi ble mildt sagt vippet av pinnen da Adán tok oss til side allerede etter denne timen og sa at han dessverre måtte reise til hovedstaden resten av uka, og måtte ha oss som vikarer. Plutselig sto vi altså der med en timeplan og en tykk blekke klasselister over alle elevene vi herved hadde ansvar for engelskundervisningen til. Mandagskveld gikk hjernene for fullt, og vi planla opplegg for å lære bort kroppsdeler, farger, dyr, og grunnleggende samtale. Var det noe som ble klart den første dagen, så var det at ecuadorianske barn ikke kan svare på «how are you?» om de så går i 3. eller 10. klasse. Vi fikk læreren vår, Kristin, til å skrive ut aktivitetsark vi kunne bruke, og vi hørte oss opp på engelske barnesanger på YouTube. I tillegg avtalte vi å ta med de to andre voluntørguttene til å være assistentene våre, for å ha hjelp til å holde ro på de altfor store klassene. Men er det noe vi egentlig burde ha lært i Ecuador, så er det at lite blir slik man planlegger det.

Da vi møtte opp på skolen dagen etter, ble vi møtt at la directora (rektoren), og jeg måtte gjøre mitt beste for å forstå, oversette og kommunisere noe fornuftig tilbake. Hun visste i utgangspunktet ingenting om at vi var satt inn som vikarer, men var veldig fornøyd med at vi hadde dratt med ekstra hjelp, og ville utnytte dette med å fordele oss over flere klasser. Slik endte det opp med at Simon og Eleonore ble sendt bort til en annen klasse, mens jeg og Sigbjørn sto igjen i vår. Planlegginga var det bare å hive ut vinduet, men jeg vil si vi klarte oss veldig bra til tross. Vi ble kastet hardt ut i det, men med desto brattere læringskurve og større mestring. I løpet av uka ble vi stadig mer rutinerte, og lærte også spansken som trengtes i klasserommet.

Torsdag møtte vi opp til det vi trodde skulle bli enda en dag full av engelskundervisning, men igjen skal man bare «expect the unexpected» i Ecuador. Klasserommene var tomme, og skolegården full av barn og foreldrene deres. En stund sto vi bare der og lot oss bli tatt bilde av sammen med foreldrene (hvite mennesker ser man jo ikke hver dag), fram til la directora fant oss, og spurte om vi skulle bli med på seremonien. Vi hadde ikke peiling på hva det innebar, men tenkte det var mer spennende ut enn å bli sendt for å undervise på ungdomsskolen. Deretter skulle vi stille oss opp på rekker sammen med lærerne, og ble bedt om å gå fremst på hver vår side av rektoren. Over de store høyttalerne i den slitne skolegården ble det spilt fanfaremusikk, og vi måtte marsjere inn gjennom en hestesko av elever, og sette oss ved et podium sammen med la directora mens noen ropte «La misión alianza!» i mikrofonen. Det hele var veldig surrealistisk - ingen hadde sagt at jeg burde øvd på kongens balkongvink før jeg reiste ned hit. Resten av dagen var vi hvite trofeer som smilte og klappet for de forskjellige innslagene. Temaet var familierelasjoner og mobbing, med bl.a. dans og skuespill om fraværende fedre. Alle framføringene var selvsagt rettet mot podiet, og ikke de hundrevis av elevene i hesteskoa rundt. Siste punkt på programmet var fellesdans med innleide danseinstruktører, som viste seg å være en dansekonkurranse. Slik endte jeg opp med å vinne et sett pynteglass fra en skole i fattigste slummen... Ikke en god følelse å ta imot det, men likevel et minne for livet.

Den andre uka var vi tilbake som lærerassistenter, og fikk endelig mer tid til å bli kjent med hver elev. Vi har hjulpet Adán å rette utallige prøver og muntlige oppgaver, som vanligvis er umulig å rekke over. Det at vi ikke lenger sto foran ved tavla, gjorde at vi også møtte en annen problematikk, nemlig narkotika. Vi har hele tiden observert småting som har vært mistenksomme, som elever som utveksler penger eller klistrer på seg tatoveringer i skjul. Likevel vil man helst tro at det man ser har en annen forklaring, for de er jo bare barn som leker, erter og ler slik som norske skolebarn. En dag var det derimot ikke tvil lenger: i den første klassen vi hadde den dagen, 4. klasse, var det en gutt som gikk gjennom klasserommet med lukket knyttneve. Da han kom fram til plassen sin åpnet han hånden opp mot ansiktet, og jeg kunne se at han bar løst på et hvitt pulver. Jeg konfronterte han på det, men han viste meg nonchalant den andre hånden sin som han hadde noe frukt i, og sa: «det er bare mat».  Han var likevel bare en 10 år gammel gutt, og det var tydelig at han skjønte det han gjorde var galt da jeg pekte og spurte hva han derimot hadde i den andre hånda, og tok han med meg til søppelkassa. Senere den dagen møtte vi en gutt i 6. klasse som hadde en pose med noe han glatt serverte en løgn om at bare inneholdt salt. Det var en real oppvekker å møte disse guttene, som vi tidligere trodde var bråkmakere eller elever med lærevansker, men hvor problemet kanskje ligger et helt annet sted. Ikke minst skjønner vi at vi egentlig har sett narkotika så mange ganger tidligere uten å vite hva vi så. Vi prøvde å snakke med læreren om det, men han vet ingenting om hverken narkotikabruken eller hva som kan blir gjort med det. Vi håper det kan skje noe ved at vi snakker med rektoren, og at guttene kan få oppfølging.

Stoffet som brukes kalles «hache», og er heroin utblandet i f.eks. bakepulver, rottegift, sand eller knust glass. Det tar ikke mange dagene å bli avhengig, og etter 3 år begynner man å bli alvorlig syk, slik at livet står i fare. Det er hjerteskjærende å tenke på det når vi møter barn som begynner så unge. I tillegg til å bruke stoff, er noen også dealere på vegne av sin bror eller far. Det står selgere på gatehjørner utenfor skolene og gir gratis doser til de blir avhengige, for deretter å ta betalt. Mange av de som begynner blir fristet fordi stoffet skal gjøre hverdagen med familievold og overgrep enklere å takle.

Selv om det kan være tungt, er vi utrolige takknemlige for de skjønne barna vi har fått bli kjent med, og at vi kanskje får bety en forskjell for noen av de.

Saludos,
Lise og gjengen

 

Verdens beste helgetur til Montanita

Hei!

I helgen som var oppsøkte vi den forfriskende kysten Ecuador har å by på. Vi dro til en liten kystby som ligger ca. 2,5 timer fra der vi bor i Guayaqil, og dit kjørte vi med taxi. Med en gang vi kom ut av bilen og hørte bølgebrus fra stranda rett ved der vi skulle bo, kjente vi at dette var det riktige stedet å tilbringe helgen etter en tung uke med jobb. Det var en fantastisk følelse å endelig komme til havet for å si det sånn.

I helgen vi var der har vi stort sett bare tuslet litt rundt i byen, badet, danset salsa, spist mye god mat og drukket friske juicer. Det har vært en skikkelig strandferie, akkurat slik vi hadde ønsket det. For til tross for den store party-faktoren i byen på kveldene, er Montañita ellers ett veldig fredfullt og vakkert sted.
 

Det meste av action som skjedde var da vi fant en liten skilpadde på stranden som hadde kommet vekk fra flokken sin, som vi tok med til en plass litt lenger bort på stranda der folk samlet sammen skllpaddene fra reiret som var blitt tatt av en havstrøm. Vi døpte fort skillpadden Kåre, før vi overgav den til folk som hadde litt mer peiling på hvordan man kan få babyskilpadder til å overleve. Så var det bare å ønske det beste for Kåre sitt senere liv og håpe han kan leve flere år enn det vi er i stand til. 

På søndagen før vi reiste tilbake til kaotiske Guayaqil, prøvde tre av oss(Ronja, Lise og meg, Eleonore) ut surfe-forholdene i kystbyen. Det var utrolig gøy å prøve og vi koste oss alle masse i bølgene, med flinke instruktører. Selv om det var vanskelig og vi i tillegg alltid måtte holde oss nærme stranden, fordi surfing er ganske nytt for oss. Vi klarte uansett alle å stå på brettet på de fleste bølgene, og opplevde progresjon i våre knappe surfe-skills. 

Etter en siste dag med surfing og tur i byen, var det å motvillig pakke koffertene våre hjem og dra med oss Julie som helst sikkert ville blitt igjen med hundene på hostelle resten av turen.

Gode hilsener fra Eleonore og gjengen! <3

Dagene i Cuenca

Onsdag 1. november dro vi til byen Cuenca som ligger oppi fjellene. Turen opp var spennende, og vi fikk sett mye mektig natur. Veiene vi kjørte på var svingete med bratte stup og skråninger på siden. Etter noen søvnige timer i minibussen kom vi til et fantastisk utsiktspunkt som lå 4200 meter over havet. Vi merket høyden på kroppen, noen ble svimle, og å gå opp noen trapper virket som en real treningsøkt! Utsikten som kom med høyden var ganske så utrolig, hvertfall for de som tok seg turen helt til toppen, og det ble tatt noen bra bilder. 

Da vi kom fram til huset vi skulle bo i, var det rett over til svigers (til Kristin) for å spise middag. Svigermor Lucia vartet opp med utrolig mye og variert mat som smakte fortreffelig etter reisen. På kvelden satt vi oss i stua og slappet av og hadde en skikkelig jentekveld. 

Neste dag gikk turen til Ingapirca, inkaruinene som ligger omtrent 1,5 time unna Cuenca. Her så vi ruiner av hus og diverse andre bruksområder inkaene har brukt. Den største ruinen var soltempelet som stod ganske høyreist overfor de andre ruinene. Store deler av tempelet var original konstruksjon, og vi ble imponert over byggestilen de brukte på den tiden. Store steinblokker som var satt oppå hverandre uten noen form for sement som holder de sammen står omtrent 500 år etter det ble bygget. 

Videre gikk turen til en indianerfamilie som tok oss imot med åpne armer. Her fikk vi se hvordan de bor og vi fikk vite hva de gjør for å livnære seg. De dyrket flere typer korn, blant annet quinoa og hadde noen få dyr. I tre hus laget av kumøkk hadde de alt familien på 3 trengte. Atmosfæren på tomta var utrolig, den var rolig og avslappet, med utrolig utsikt utover fjellene. 

I et av disse husene fikk vi servert et festmåltid, nemlig marsvin, kylling, en spesiell type mais og poteter. Til dessert fikk vi brødunger (en type bolle) og colada morada. Desserten er noe man serverer i forbindelse med de dødes dag som ble feiret 2. november. 

Da vi kom hjem igjen til huset hadde det kommet noen jenter fra bibelskolen i Grimstad som vi skulle bo med resten av turen vår. Vi brukte resten av kvelden på å bli litt bedre kjent med dem noe som var veldig hyggelig. 

Fredag 3. november skulle vi "gjøre Cuenca", altså se på turistattraksjoner og dra på markeder. Mens vi var i byen var det parader og masse gøy å se på! Langs elva som gikk gjennom byen var det satt opp marked hvor man kunne kjøpe alt fra strikkede alpakka-gensere til sjokolade fra Amazonas. Vi måtte også ta turen innom den flotte katedralen som ligger midt i sentrum. Den store katedralen med vakre utsmykninger var et av høydepunktene på dagen. Noen av oss gikk også opp på taket for å se på utsikten over hele byen. 

Det største høydepunktet var indianermarkedet. Vi gikk inn i et lite rom, men ble videre tatt inn i et gigantisk rom som var høyt under taket. Det var gensere, jakker, sokker, ponchoer og alle slags mulige ting på vegger og gulv. Vi var i denne butikken i flere timer, det føltes hvertfall sånn. Da vi kom tilbake til huset hadde alle med seg poser fulle av alpakka-klær, og vi var meget fornøyde. 

Siste dagen vi hadde i Cuenca gikk til mer turisme. Vi dro til en huske, hvor vi så ut over hele byen. Fra dette utsiktspunktet så vi katedralen, og det var nå vi kunne se hvor stor og flott den egentlig er. Resten av dagen gikk til avslapning, og vi nøt den siste tiden i byen. Lise fant ut at det var salsa-klubber i sentrum, og tok seg en tur på kvelden for å slå ut håret. 

Søndagen brukte vi til å komme oss tilbake til Guayaquil, og på veien ned møtte vi verdens nydeligste skapning. Det var en liten hundevalp som gjemte seg i buskene som kom fram for å hilse på da vi skulle se på utsikten en siste gang. Alle var i ekstase og ville hilse på, og den tok gladelig imot kos! Hele gjengen ville ta med seg det lille nurket med til huset, men vi måtte dessverre la den være igjen. I tillegg til den lille valpen så vi også vill-lamaer på veien.

Alt i alt hadde vi en super til Cuenca, og vi sitter igjen med mange fine opplevelser.

Hilsen Julie og resten av gjengen :) 

Møte med misjonsalliansens arbeid

Hei!

Akkurat nå befinner vi oss i Cuenca, som er en vakker fjellby her i Ecuador. Men før vi oppdaterer med innlegg om det, skal jeg fortelle dere om hva vi gjor mandag og tirsdag denne uken. For da besøkte vi nemlig Misjonsalliansens arbeid i Guayaquil for første gang, der vi kjørte rundt å besøkte ulike prosjekter og skoler. 

Mandag reiste vi først til Misjonsalliansen sitt kontor, og fikk innføring i hva Misjonsalliansen fokuserer arbeidet sitt på i Ecuador. Fra misjonsalliansens takterrasse i Guayaquil, kan man se utover slum-området som består av ca. en halv million mennesker. Det satte ett sterkt inntrykk og se utover på de fattige husene, som fortsetter lenger innover enn hva øye strekker til. 

Når vi hadde vært en drøy time på kontoret reiste vi ut i slum-området for første gang. Der var første stopp en liten restaurant som lå en lang kjøretur inn i slum-området. Kokkene i den lille restauranten(som også var hjemmet til flere)  hadde fått mikrofinans-lån av en bank som ble opprettet av Misjonsalliansen, til å starte opp bedriften. Og der fikk vi servert ett stort måltid til bare 3 dollar hver, som falt i smak både for de av oss som spiser kjøtt og de av oss som fikk vegetarmat. 

Etter møtet med den lille restauranten, dro vi videre til Centro Creer som er ett tilbud for funksjonshemmede barn i slummen. Her kan man sende barna sine på en slags skole/opplæringskurs, for at de skal lære seg å bli mer selvstendig i hverdagen. Barna får trening i alt fra å lære å skrive navnet sitt, vaske hendene sine, lage mat, forberede seg til jobb-livet, osv... alt etter hvilket nivå det er på og trengs å tilpasses til. Her skal altså tre av oss jobbe som voluntører: Julie, Saba og Ronja.

Det siste vi gjorde før vi reiste hjem var å besøke en sy-butikk som ble startet av flere kvinner i slummen, ved hjelp av kursing fra Misjonsalliansen. Her bestilte vi oss skreddersydde klær... alt fra kjoler og bluser til pysj, som vi skal hente igjen i slutten av oppholdet. 

Tirsdag startet vi igjen dagen med mer innføring i arbeidet på kontoret til Misjonalliansen, før vi tok turen ut i slummen for å besøke en helseklinikk. På denne klinikken jobbet mange lokale ecuadorianere frivillig på siden av en annen jobb, for at prisen for menneskene i området skulle være lavest mulig. I tillegg var der ett apotek inne på klinikken der man kunne kjøpe diverse medisiner mye billigere enn på vanlige apotek. Helseklinikken var allsidig og kunne tilby alt fra tannlege, gynekolog, gravid-kontroller til kursing i hygiene og prevensjon. Det  var utrolig interessant å høre om arbeidet og menneskene som jobbet der virket utrolig dyktige.

Etter helsestasjonen gikk turen videre til lunsj på kontoret, før vi reiste ut for å besøke barneskolen som de resterende av oss skal jobbe (Eleonore og Lise.) Her skal vi jobbe fra 08:00-13:00 i to og en halv uke, som medlærere i engelsk-timene og muligens også holde noen gym-timer. Barna var super sjarmerende og var fordelt i trinn med klasser på ca. 30 stykker. 

Før turen gikk hjem igjen dro vi en tur innom en ny hår- og neglesalong, der ca. 8 kvinner hadde fått kursing ved støtte av misjonsalliansen til å starte opp sin egen salong. Vi kjøpte alle manikyr og/eller pedikyr, som var veldig bra utført med tanke på hvor kort de har holdt åpent til nå. Så er det bare å håpe at de etterhvert vil få flere lokale kunder og bli kjent i området, så de får en daglig lønn å leve godt av.

Det var en kort innføring i vårt første møte med arbeidet til Misjonsalliansen. Vi snakkes senere, hilsen Eleonore og gjengen!

 

De første dagene i Ecuador

Onsdag var første dagen vi våknet opp til lyden av aircondition, som vi etter hvert har blitt godt kjent med. Etter en god frokost med jus av maracuya (<3), ga vi oss ut på vårt første eventyr: å bli kjent med nabolaget. Puerto Azul kan by på alt fra mer beskjedne rekkehus, til overdådige rikmannshus. Her er det iguaner i parken, og fullt av skilt som ber deg kjøre «despacio», som noen i gata vår har sett sitt snitt til å skrive om til «despacito». Vi begynte allerede da å merke oppmerksomheten man får som hvit i Ecuador ? mange skjemmes ikke av hverken å tute eller stirre deg i senk når de kjører forbi. Senere dro vi til Río Centro, vårt lokale kjøpesenter. Vi bestemte oss for at det var nok kulturinntrykk for én dag, og bestilte middag fra Pizza Hut...

Torsdag var første dag med spansktimer i Ecuador. Spansklærer Lily er alltid like energisk, og gjør alt for at vi skal klare oss ute i felten i Guayaquil. Senere tok vi vår første tur inn til sentrum, for å dra på «jallamarked». Det ble en inntrykksfull opplevelse: mellom trange gater under skurtak er det tett i tett med boder og selgere som griper enhver sjanse til å stoppe deg og selge deg mobiler, vann eller falske merkeklær. Kristin ledet oss inn til en skobod, hvor alle kjøpte seg basketsko som går under navnet «slumsko». På vei tilbake til markedets hovedgate møtte vi en mann som dro rundt på ei geit, og for 2 dollar satt han seg ned og melket et skummende ferskt glass geitemelk for oss (Lily kunne senere fortelle det var alt for dyrt...). Dette var tilfeldigvis rett ved en en syngende/ropende/brølende pinsevenn med litt for stor høyttaler, og vi kjente at var nok jallamarked for denne gang. Senere ble det enda en tur til Río Centro, og vår første storhandel i matbutikken. Det blir mildt sagt stusslig å komme tilbake til norsk fruktavdeling, derimot kommer vi til å sette stor pris på den norske kassekøa - her er det ikke bare-bare å stikke på butikken hvis du har dårlig tid.

Etter spansk på fredagsmorningen, ble vi servert en ekte ecuadoriansk middag av vår kjære hushjelp Amalia. Det var ris, kylling, grønnsaker, og ikke minst stekt banan. Nam! Noen av oss dro deretter på fruktmarked, og kjøpte inn enda mer fersk frukt til jus og snacks. Til kvelden fikk vi med oss de to andre voluntørguttene som bor her, Sigbjørn og Simon, på Frutabar. Det ble første av mange besøk framover, det er mulig å kombinere flere frukter til jus eller smoothie enn vi vil rekke å prøve mens vi er her.

På Lørdag var det tid for å «gjøre Guayaquil». Vi begynte med å gå strandpromenaden, og tok bilder ved de obligatiriske turistmonumentene. Mens vi går langs gatene høres lyden av «agua, veinticinco el agua, agua, AGUA!» overalt, vann kan du kjøpe på alle gatehjørner, og for så vidt midt i trafikken også. Ved det falleferdige offentlige universitetet hilste vi på fem Galápagos-skilpadder, som var enorme. Og gamle. Så gamle at de har «opplevd krigen», som Eleonore så passende sa. Etter enda et besøk på Frutabar bega vi oss opp til Guayaquils kunstnerstrøk ? Las Peñas. Her skulle vi gå opp over 400 trapper til et utkikkspunkt med oversikt over nesten hele byen. Kontrasten vi opplevde var enorm da vi så falleferdige murhus med utsikt til noen av byens fineste boligblokker på den andre siden av gata. Etter sola kom fram ble vi såppass godt stekt at vi bestemte oss for å spare resten av Guayaquil til senere.

Søndag fortsatte vi å bli kjent med byen. I Parque Histórico fikk vi hilse på lokale dyrearter, og se hvordan arkitekturen i Guayaquil var på 1800-tallet. Etterpå besøkte vi en café i et av byens mest fancy strøk, og brukte dagen på soling og chilling hjemme i Puerto Azul. Nå er vi ferdig oppladet og klare for første møte med slummen i morgen.

Hilsen Lise og resten av gjengen :D

Endelig framme!

¡Hola!

Reisen vår var lang, til sammen ble den på ca. 21 timer.  Vi hadde to mellomlandinger, én i Amsterdam og en i Quito. Når vi kom frem i Guayaquil var det veldig varmt og mange nye inntrykk. På flyplassen ble vi møtt av Lily (spansk læreren vår) og to andre, med flagg og varme klemmer.

Kjøreturen opp til voluntørhuset ble et lite kultursjokk, bilen vi kjørte i var uten belter, fartsgrensen var knapt veiledene, tofeltsveier fungerte også som firefeltsvei og strømmledningene hang rotete i tykke remser. Bydelen vi bor i, Puerto Azul, har vakthold og ligger innenfor en lang blå mur. Da vi kom fram til huset møtte vi to andre voluntører som skal bo med oss. huset er i bekjeden overklassestil/øvre middelklasse og er veldig koselig. her kommer vi til å trives!!

En sliten hilsen fra Ronja og resten av gjengen! :) 

 

 

.....

Venting

Heihei! 

Endelig har dagen kommet hvor vi skal dra til varmere strøk, nemlig til Ecuador! Vi er spente og gleder oss veldig til å komme oss i gang med reisen og arbeidet vi skal gjøre der nede. Vi skal reise til flyplassen kl 04.00, og alle jentene er samlet i fellesstua på skolen. Her sitter vi og skravler og spiller spill for å få tiden til å gå fortere. Vi er så spente!! 

Etterhvert skal vi legge ut en presentasjon av alle jentene på linja, slik at dere vet hvem dere følger på denne turen. Vi ser fram til å dele våre opplevelser med dere og håper bloggen gir dere et lite innblikk i hva vi driver med på turen.

 

Håper dere har en fin natt :) 

Hilsen fra Julie og resten av gjengen 

Hei!

Hei og velkommen, dette er det første innlegget som vi poster på denne reise-bloggen her. Vi er fem jenter som den 24.oktober skal reise ned til Ecuador og jobbe som frivillige der i fem og en halv uke.I dag er det bare fem dager igjen til avreise, og vi gleder oss veldig mye. Vi skal snart til legekontoret å ta de to siste sprøytene før avreise. Håper dere vil følge med videre, så kommer det oppdateringer litt etter litt!

adios